Blant tibetanere feirer man ikke bursdag noe saerlig. Litt fordi en del eldre ikke vet naar de er foedt, men ogsaa fordi man, blant tibetanere, regner alder allerede foer man er foedt. Man inkluderer nemlig med de 9 maanedene i magen ogsaa. Derfor kan man ut fra det, si at jeg er 28 aar og ikke 27. Uansett, jeg holder en knapp paa de 27aarene jeg. Og dagen min ble saavisst feiret.

Dagen startet med at jeg fikk et glimt av Dalai Lama i templet. Jeg ble paaspander en lunsj av en oesterrisk familie. Og paa kvelden spiste jeg middag sammen med min 'familie'. Mens de andre hadde kylling og lam spiste jeg min favoritt; palak paneer. Mennene drakk wiskey og oel. Damene drakk vin. Jeg ble overrasket med kake, og kelneren kom med 2 lys. Dermed ble Inger 2 aar feiret! Det ble diskutert om jeg egentlig burde blaase ut lysene. Noen tibetanere gaar i tempel og tenner lys naar de fyller aaret. For langt og godt liv. Og disse lysene skal absolutt ikke blaase ut, da forkorter man jo livet!! Det ble likevel fastslaatt at jeg burde blaase dem ut, og oenske meg noe... Jeg fikk pressanger, et kjempefint smykke og en t-skjorte. Etterhvert ble vi ogsaa litt fulle, og jeg sjanglet i seng, beruset paa daarlig roedvin.... Med andre ord, en fantastisk dag!

Aa snakke med folk,  hoere dem fortelle fra livene sine. Kanskje mer enn å 'jakte' etter folk for å få historier, liker jeg tilfeldige møter og historiene som følger med. 

For noen dager siden var  jeg  paa et sted, som ligger en times kjoeretur fra Dharamsala. Og heller enn aa gaa i  "nok et kloster",  tuslet  jeg gatelangst. Mellom indisk og tibetansk bebyggelse;

Den varme luften slo mot oss da vi gikk trasket gatelangs, så varmt kjentes det ut at jeg måtte spørre om vi kunne ha pause. Kanskje det også hadde noe å gjøre med at jeg hostet konstant, snuen rant fra nesen og jeg slettes ikke var i siget. Uansett, vi satte oss på en benk. Over oss var et tak som hindret at de varme solstrålene traff oss på hodet. Etter en stund kom også en gråhåret inder pesende (se bilde; indisk mann med blaa bakgrunn). At han het Jeremy og var 76 år fikk vi vite litt senere. Først spurte han etter noe. Jeg forstod selvsagt ikke, men de fleste tibetanerne i India snakker hindi. Så også med følget mitt denne dagen. For noen tibetanere, dem som er født i India, er det kanskje hindi de snakker best.

Jeg trodde Jeremy spurte etter penger, og synes hele situasjon var ganske ubehagelig, men det var visst vann han ville ha. Vann fikk han, men det var ikke så kaldt som han ville ha det. Vi hadde bært på vannflasken en god stund, og sola gjorde sitt, slik at vannet slettes ikke var like kaldt som da det ble hentet ut fra kjøleskapet litt tidligere på dagen. Dermed spyttet Jeremy det ut like fort som han drakk det. Han peste, sukke og snakket.

Det var altså Jeremy han het. Født i en tid da engelskmennen regjerte i India. Foreldrene syntes dermed sikkert at det var på sin plass å gi ham et engelsk navn.  Nå hadde han nettopp foelgt barnebarnet til skolen, og pustet dypt. Det var varmt og helsen var kanskje ikke like god lenger. Han tente en bidi, en indisk variasjon av røyk. Sukket. Trakk inn og blåste ut. Igjen og igjen. Han sukket og hostet. Innimellom alle sukkene kunne han fortelle at han hadde fire sønner, hvor to nå  var reist til Delhi for å søke lykke. To av sønnene var igjen hos faren. En kjørte på passasjerer med sin autorickshaw, mens sistemann hadde en liten dagligvare-butikk. Alle var gift.

Han hostet mer.

- Slutter du å røyke, blir det slutt på alt slimet i halsen og hostinga, sa tibetaneren paa hindi.

Jeremy var ikke enig, og noe jeg kan forstå ut fra hans forklaring;

- Bidi renser kroppen min. Den gjør at jeg hoster opp alt slimet i lungene!

 
Han hadde såvisst ikke tenkt å slutte å røyke.Jeg spurte om  jeg kunne ta et bilde av han. Han nikket, naermest smilte. Da jeg tok opp kameraet begynte han aa sukke igjen, naermest som han trodde at visst han sukket hoeyt nok ville sukkingen komme med paa bildet.

Etterpaa tuslet tibetaneren og jeg videre i heten. 

Ikke fordi jeg hadde gjort noe galt, men fordi jeg skulle vaere vitne til en ekteskapsinngaaelse. Naar det er sagt, fikk jeg ikke vaere vitne paa grunn mitt utenlandske vesen. Likevel, til tross for mye venting, eller snarer paa grunn av mye venting, ble det mange gode historier.

Det var en tibetaner og en ingie (= utlending paa tibetansk) som giftet seg. Det var ikke det at de hadde lyst til aa gifte seg, men snarere som en forsikring. Slik at naar tibetaneren soekte om visum til det stor utland, skulle de respektive myndighetene vaere mer velvillig med stempel. Kjaerligheten var dermed mye synligere paa grunn av en voksende mage, enn dagens ekteskap-papir med stempel paa. Det var nemlig lite som tydet paa romantikk og "love" denne dagen. Bruden stilte i kordfloeyelsbukse og  bustete haar. Brudebuketten, plukket langs veien, laa igjen i taxien. Brudgommen stilte i kakifarget bukse og skjorte, og var mest opptatt av at det hele skulle gaa fort, fort, fort. Innimellom bestakk han enkelte personer med noen hundre rupees. Det er nemlig slik det gjoers i India. Betaler du ikke under bordet, gaar det veldig sent (dvs mange maaneder) eller i verste fall faar man ALDRI ekteskapspapirene.

Vi gikk foerst inn i selve rettsalen, der navn ble lest opp og signaturer skrevet.
Deretter ventet, ventet og ventet vi. Og vi ventet.
Tilslutt fikk vi komme inn til politioffisereren, som var ansvarlig for ekteskapinngaaelse.

Foerst ble brudgommen spurt hvor han "fant gullet paa kroken". Deretter ble en annen spurt om han virkelig var tibetaner. Saa ble bruden spurt om forskjellen mellom sitt land og India. Og tilslutt fikk han oeye paa meg, brudepiken, i blaa baderoms-slipperser (kjoept for 4 kroner) og groenn t-skjorte...

- Du skal ikke gifte deg du ogsaa? spurte han.
- Nei, jeg er for ung, svarte jeg.
- Hvor gammel er du?
- 26.
- Vet du, at i India gifter jentene seg naar de er 18 aar?
- Vel, da er jeg vel for gammel da, sa jeg med et smil. Fyren lo hoey og mente at jeg kanskje ikke hadde funnet den rette i India enda.
- Jeg reiser hjem til Norge om en maaned, sa jeg.
- Ja, men da har du enda en maaned til aa finne den Rette, svarte han paa det.

I fare for aa svare feil (som i verste fall kunne gaa ut over det forestaaende ekteskapet) smilte jeg bare, for aa ende denne samtalen. Det var vel ikke meg det handlet om? Heldigvis kunne vi alle like etterpaa gaa ut fra dette kontoret. Vielsen var over. Deretter ventet vi litt (ca en time) paa at papirene skulle bli ferdige. Det ble sendt litt mer penger under bordet. Og saa, endelig, kunne vi ta taxi tilbake igjen. 

forrige skriveri var litt nedtrykkende. Og kanskje det gav feil bilde av hvordan jeg har det? For jeg har det bra. Kanskje jeg er bleik, men det er fordi jeg ikke er i sola saa mye. Og om jeg tynnere? Jeg spiser godt (fremdeles ikke noe kjoett), og innimellom en kake eller to. Folk gir meg mye mat. Av og til litt for mye, men det er vanskelig aa si nei.

I gaar fikk jeg pannekake til frokost. Igjen. Lunsjen ble fortaert i ly av en tornebusk, da tordenvaer og regn overrasket oss paa vaar soendagstur.Vi var paa en fjelltopp da dette skjedde, og ifoelge en tibetaner var det gudene som oensket opp velkommen. (Det ble dog sagt med et lite smil rundt munnen.) En ting er da sikkert, vi var ikke alene paa fjelltoppen. Det svirrer guder og aander rundt. Vesner som vi mennesker ikke kan se. Men de kan hjelpe oss, noe alle boenneflaggene, som hang der, var tydelige bevis paa. Man henger opp boenneflagg i ulike farger, for aa oeke sin lykke og sin suksess, og naar det blaaser, blaaser boennene ut av flaggene og skaper lykke for dem som har hengt dem opp. I gaar blaaste det saa mye at flere tusen boenner ble sendt ut. Minst. Man kunne nesten trodd at det var vindens maate aa hjelpe Tibet fra Kinas kloer.

Tilbake til disse aanende og gudene; det er  viktig aa ikke irritere dem, for da kan de spre sykdom og ulykke heller enn aa hjelpe. En jente gikk paa do bak alle boenneflaggene, og oi da, det var ikke saa bra. Det er nemlig en maate aa irritere disse usynlige vesnene paa. Men da jenta var utlending og gravid, og dette dermed var et unntakstillfelle, gikk det nok bra. Denne gang!  


I huset har vi faatt en hundevalp, den er hvit, liten og utrolig soet. Den hopper paa meg midt paa natten, og den gjoer fra seg overalt. En dag traaket jeg i dette griseriet, og det ble da sagt at dette betydde lykke. hm. Kanskje det ble sagt for aa troeste. Igjen.

Alle vil meg vel. Og gaar det ikke saa bra er det egentlig bare min egen feil. Jeg tenker mye. Av og til litt for mye.

- Don't think to much, faar jeg hoere, og jeg proever aa la vaere.

Det er bare naar jeg tenker for mye paa oppgaven at det gaar litt feil. At jeg blir nedstemt og litt lei, men det svinger. Jeg er som Dharamsala namshi. Namshi betyr vaer paa tibetansk, og vaeret i Dharamsala svinger voldsomt. Som i Norge. Den ene timen hagler det, mens i sola skinner i den neste. Slik er jeg ogsaa. Tibetanerne sier at man ikke maa vaere som vaeret, men det er ikke lett aa la vaere. Jeg tror man maa vaere en Buddha for aa ikke svinge i humoer eller lynne. Til og med gudene og aandene endrer jo humoer!

and the beauty of the day doesn't seem to catch me. All I can see are dust and gray clouds. Nobody seems to be smiling and neither do I. I want to stay inside, but the walls  make me restless. I want to get out to continue my project, but i'm afraid. I lost something. Confidence. I don't know where, but it's not a part of me today.

I can't see the ending as well as I'm afraid of what will happen when the ending is there. When the road leads one way. Home. When the bag is packed. When the door is closed and I'm standing outside without a key. All I can see now are the things that are yet not there. The gaps in the writings and the shortness in my knowledge. All my failures and all my mistakes.

My dearest Subir wrote me a poem in January, before I left for my new journey. It's not his lines, but on a day like this it makes me feel a little bit better. As Subir said himself:
- believe me they make you feel and believe that there is indeed something inside you that is strong, and that you can do it....

I want to belive, Subir, but today it doesn't seem to be enough.. although I also know that tomorrow may bring me something else!


When things go wrong, as they sometimes will.
When the road your walking, seems all uphill.
When the funds are low and debts are high - and you want to smile, but you have to sigh.
When care is pressing you down a bit.
Rest if you must, but don't you quit.

Life is queer with its twists and turns, as everyone of us sometimes learns.
And many a failure turns about, when one might have won had one stuck it out.
Don't give up though the pace seems slow.
You might succeed with another blow.

Success is failure turned inside out.
The silver tint of the clouds of doubt
and you never can tell how close you are.
It may be near when it seems so far, so stick to the fight when you're hardest hit.
It's when things seem worst that you must not quit.

hvordan defineres det som er vakkert? Eller det som ikke passer sammen?

- you have a fat face, sa en tibetanere til meg en dag. Han mente det som et kompliment, men for mine oerer var det ikke noe positivt i det han sa. For oevrig har jeg jevnlig faatt hoere at ansiktet mitt er  litt babyface...

Unni har faatt hoere at kroppen og hode hennes ikke matcher. Ifoelge tibetaneren, som sa det, var Unnis ansikt litt for tynt mens kroppen var litt for tykk...
Eller som han sa, da han skulle utdype det naermere: i ansiktet lignet hun paa en franskmann, mens kroppen var som en tibetansk dames kropp.

Hva er et fransk hode? Og hva er en tibetansk kropp?

Det har blitt mange diskusjoner rundt dette, og en tibetansk dame sa at hun har faatt hoere at pannen er smal, mens resten av ansiktet er tykt!

En amerikaner sa det nok kanskje best:

- you have a good system to go with!

hm. Kanskje det er best aa ikke tenke saa mye paa det i det hele tatt. Et tibetansk ordtak gaar som foelger:

- not goat, not sheep: a mixture.

Forstaar ikke helt dette ordtaket, men kanskje det sier noe om oss mennesker. Kanskje det er en blanding vi er alle sammen?
Det kommer vel an paa oeyet som ser....

mange inntrykk og erfaringer. Jeg vet likevel ikke hvor mye som ender i en oppgave, men taarene faar jeg ta naar jeg kommer hjem. For oeyblikket har jeg det veldig fint. Har vel egentlig hatt det fint hele tiden (saa lenge jeg ikke tenker saa mye paa oppgaven). Pga anonymisering og andre ting aa forholde seg til i forhold til oppgaven, kommer jeg sikkert ikke til aa legge ut saa mange mer bilder. Det begynner aa blir mer konsentrert, og bildene jeg tar naa skal brukes i oppgaven, og inneholder ofte personer jeg bruker som informanter. Bedre aa vaere foere var...

For noen uker siden var jeg hos en lama og spurte hvordan det kom til aa gaa med oppgaven min. Med meg hadde jeg penger i en konvolutt og et hvitt skjerf, som han 'velsignet'. Jeg satte meg foran han,og  fortalte min alder og mitt navn. Lamaen, i roed klaer smilte, og kastet tre terninger i en skaal, mumlet noe uforstaaelig. Deretter kastet han terningene igjen, og saa igjen. Etterpaa noterte han noe, foer han sa (paa tibetansk, som jeg selvsagt ikke forstod) at oppgaven kom til aa gaa bra. Jobben jeg kommer til aa faa etterpaa var vistnok saa som saa.. 

Hm. Jeg vet ikke jeg. En tibetaner spurte om jeg trodde paa det, og jeg svarte:
"Jeg vet ikke, men jeg haaper det stemmer"
Da fikk jeg litt kvast tilbake, "du maa ikke haape. Du maa tro!"

javel, saa tror jeg paa det da!

Tre dager paa rad har jeg faatt fugleskitt i haaret og paa t-skjorten. Min uflaks, har jeg tenkt da, men ifoelge en tibetaner skal visstnok det bety lykke.
-Tenk sa heldig du er, at fugleskitten traff akkurat deg.
Ikke vet jeg. Jeg foelte meg ikke akkurat saa heldig da. Kanskje det ble sagt for aa troeste... Av og til er det litt vanskelig aa forstaa om det som sies er tull eller om det er sant! Det er jo litt teit aa spoerre: "mener du det?", hele tiden.

I morgen kommer Unni paa besoek. Det blir kjekt!

Natt til mandag gjorde jeg et lite bidrag for at det skal bli fredeligere tilstander i Tibet. Jeg moette nemlig opp i Dalai Lamas tempel, hvor vi fra klokken 8 om kvelden til klokken 5 om morgenen ba boenner. Det var en munk som stod for hoeytlesning (paa tibetansk!), mens vi andre foelgte etter, saa godt vi kunne. Som utlending hadde jeg ikke saa mye aa stille opp med i forhold til tibetanere. Det gikk rimelig fort, og  mens jeg fremdeles var paa tredje setning hadde de andre kommet til side 2. Jeg brukte da ogsaa de to foerste timene til aa oversette det utleverte arket, fra tibetansk skrift til det latinske alfabetet (litt stolt over det!). Aa forstaa innholdet var verre, men forhaapentligvis betyr ikke det saa mye i forhold til fredsprosessen.

Litt etter litt dabbet folk av. Noen gikk aa la seg paa madrasser, som man egentlig skal sitte paa (godt skjult bak stolper, maa vite). Mens andre forsvant ned trappen for aa saa ikke komme tilbake igjen. Vi fikk servert te saa mange ganger at sukkeret rakk aa legge seg som en tynn hinne paa tennene, men det var etterlengtede pauser da roedkledde munker kom baerende paa store te-kanner. Foerste gang vi fikk te, drakk jeg den litt for fort. I iveren etter litt varme, glemte jeg helt ut at man foerst sier en spesiell boenn, og SAA drikker man teen. Da de andre begynte aa drikke teen, saa jeg rett ned i den tomme koppen min. Rimelig roed i toppen.

Det er Dalai Lama selv som har sagt at alle tibetanere kan gjoere et bidrag ved aa be, og dette er noe som gjoeres av tibetanere verden over. Visstnok skal boennen sies 100 x 100 000, og derfor ber man doegnet rundt.

Det er rart og morsomt aa se hvordan ting endres i et rom, paa bakgrunn av hvem som er tilstede i rommet....

I gaar spiste jeg middag sammen med noen tibetanere. Vi hadde groennsaker, kjeoett (som alle untatt jeg spiste. Selv om det toeyses med min vegetarkost, da jeg sier at fisk ikke er kjoett...hehe), ris og chapati (tynne, runde broed). Chapatien var laget spesielt til meg, da jeg er mer glad i det enn ris. Samtidig spises det ogsaa mer poteter enn vanlig, da den ene jenta har hoert at nordmenn spiser masse poteter... Jeg blir virkelig behandlet som en dronning. Jeg satt i den hoeyeste sofaen (les: hard madrass med ben), to andre satt i den laveste sofaen, som ogsaa er min seng (les: hard madrass paa gulvet), mens en fjerde person satt paa en lav plastikk-krakk. Plastikk-krakken er egentlig en badekrakk, som brukes naar man dusjer. Det vil si, naar man heller vann over seg fra en boette.

Rundt middagsbordet diskuterte vi bordskikker. Blant annet skal man ikke strekke seg ved middagsbordet, da det betyr at man blir en ulv i neste liv...

Da vi hadde spist ferdig (klokken var over ti), banket det paa doeren, og til min store overraskelse stod det to munker utenfor. Jeg ble virkelig forfjamset, for hva gjoer man i en slik situasjon? Jeg reiste meg opp, tok tallerkenene ut paa kjoekken, og da jeg kom tilbake satt de to munkene, samt personen, som tidligere satt paa plastikk-krakken, i den hoyeste sofaen. Det var jammen godt at jeg reiste meg, tenkte jeg. Fra aa se paa saape-opraer paa TV, ble en kanal som viste Dalai Lama slaatt paa. I reklamene-pausene skiftet man mellom ulike nyhetskanaler, heller enn sportskanaler. Bordskikk-samtalen ble til en samtale om situasjonen i Tibet, og jeg ble degradert til plastikk-stolen.

Naar det kommer gjester, tilbyr man dem alltid soet te. Munkene fikk foerst, og deretter vi andre.

Det var egentlig en morsom situasjon aa observere, og samtidig er jeg utrolig glad for at jeg ble degradert til plastikkstolen - for da er jeg mer som "de andre i huset" naar det kommer gjester. Det gjoer det ogsaa litt lettere aa godta min posisjon som dronning naar det ikke er andre gjester i rommet!

Og forresten, selv om jeg har eget rom har jeg enda tilgode aa sove der etter at Sven reiste. Jeg vurderer aa flyttet tilbake til "min familie", selv om jeg da maa si fra meg dusj med varmt vann... hm. Aa betale 20 kroner dagen for aa ha tilgang til dusj med varmt vann, samt skap til aa legge klaerne i, er vel kanskje litt vel raaflott?!?

 Foreste gang jeg var i Tso Pema, moette jeg en stolt eier av en indisk dhaba. Anil Kumar heter han. Noe som ogsaa er tatovert med svart paa armen hans.
- Kom inn saa skal du faa en chai, sa han da jeg gikk tuslende forbi. Jeg takker sjelden nei til te, saa jeg gikk inn, og det var riktig saa koselig i hans lille dhaba.

2 uker senere traff jeg ham igjen, og igjen ga han meg gratis chai. Denne gangen var ogsaa Sven med. Vanligvis er det en stor forskjell paa aa gaa alene som jente og gaa sammen med en gutt. I det foerste tilfellet faar man utrolig mye mer oppmerksomhet. I det andre tilfellet henvender indere (og tibetanere) seg foerst og fremst til mannen. Og det kan egentlig vaere veldig behagelig aa vaere et slags paaheng! Uansett, for Anil saa det likevel ikke ut til aa bety noe som helst at jeg gikk sammen med en mann, for Sven og jeg fikk servert rykende ferske momos (en tibetansk-kinesisk spesialitet) i tillegg til chai'en. (Det var dog kun meg han ville ta bilde sammen med...)
- Bli her i 2 uker, sa Anil da.

Dessverre reiste vi etter et par dager. Forhaapentligvis blir han blid for bildene som kommer fallende ned i postkassen hans en dag. Aa komme seg til postkontoret for aa sende bildene kan da ta sin tid. Et indisk postkontor er nemlig ogsaa et kapittel for seg selv....

... og noe av det kjekkeste jeg vet er at naar gamle bekjente dukker opp paa veien. I Delhi forrige fredag moette jeg Raghu igjen, samt Jon, fra England, (som jeg studerte med ved JNU for 2 aar siden) og hans norske kjaerste. Forrige gang jeg saa de to sistnevnte var da jeg moette paa dem tilfeldigvis ved Sogn i Oslo, forrige sommer. Morsomt, morsomt!

Ellers har jeg det egentlig ikke saa verst, iallefall naar jeg klarer aa se meg selv i fugleperspektiv. Da maa jeg le litt av meg selv. Det jeg kan best er aa analysere, filosofere og lage kaos for meg selv. For aa ordne opp i dette kaoset maa  likevel Dharamsala vaere den beste plassen aa vaere...  Kanskje. Det er iallefall mange raad aa faa med buddhistisk innfallsvinkel. Blant annet sies det at man ikke kan skylde paa andre enn seg selv. Litt kjedelig aa innse kanskje, men det er jo sant! Saa ting gaar vel fremover, om noe tilbake, litt til den ene siden og saa til den andre. Men alt i alt har jeg laert en god del siden jeg kom hit i januar (foeles som en hel liten evighet, paa en positiv maate vel og merke)! Saa faar jeg heller se om jeg klarer aa dytte det inn i en oppgave naar jeg kommer hjem.

Dharamsala er forresten blitt betraktelig roligere. Demostrasjonene er ikke lenge saa mange og aggressive, istedet er det hver kveld en lysmarsj, som slutter med boenner i Dalai Lamas tempel. Amtosfaeren er melankolsk. Vakkert og trist paa samme tid. Det maa vaere den beste maaten aa demonstrere paa, spoer du meg!

(ellers saa gaar det ufattelig daarlig med spraak-kurset, men jeg kan iallefall si at jeg proever til alle tibetanerne som maser om at jeg maa laere spraaket.... Det er utrolig morsomt i klasserommet, hvor vi er en gjeng paa ca 20 fra alle verdens kanter, og alle har sin egen, saere maatte aa utrykke tibetanske tegn og gloser)

For noen uker siden reiste jeg til Tso Pema. Tso Pema (som er et tibetansk ord, og betyr Lotus lake paa engelsk) er et hellig sted for buddhister, saa vel som hinduer og sikher. Her mediterte guru Rinpoche i mange aar, og for aa gjoere en lang historie kort: etter aa bli drept av en konge var det ogsaa her guru Rinpoche ble gjenfoedt i en lotusblomst, paa innsjoen her. Derav navnet Tso Pema. Inderne kaller byen Rewalsar.

Atmosfaeren i denne lille fjellandsbyen var preget av aa ta det rolig, akkurat slik indere kan best. Og som man sier saa godt med klisjeer - det var balsam for kropp og sjel.

I morgen tar jeg Sven med til samme sted, og alle tibetanerne vi har hengt sammen med sier at vi maa vaere her i minst 3 dager.... Vi faar vel bare gjoere som de sier.

Demostrasjonene paagaar for fullt, dagen lang."Free Tibet, free Tibet!". Jeg er veldig enig, men synes det er vanskelig aa vite hva jeg skal gjoere. Ogsaa som antropolog. Det foeles saa meningsloest aa studere tibetansk medisin i en slik situasjon. Jeg gaar derfor rundt med daarlig samvittighet dagen lang. Daarlig samvittighet for aa foele at jeg gjoer saa lite i forhold til tibetanere i Tibet, som kjemper med sine liv for sin ytringsfrihet. Daarlig samvittighet for at jeg skriver om tibetansk medisin, som foeles som en tulleting for oeyeblikket. Daarlig samvittighet ovenfor Sven, som har valgt aa komme hit og saa moeter han en fjern og kaospreget Inger. Daarlig samvittighet for at jeg egentlig ikke forstaar saa mye av hva som foregaar. Jeg foeler jeg burde gjort SAA mye mer...

Hm.

Sekken til Sven ble forresten liggende igjen paa flyplassen i Helsinki (hvor han mellomlandet). Foerst i gaar kom bagasjen, men da med ufullstendig innhold. Hele 4 kilo datt av paa veien, deriblant kamerautstyr, paaskegodt og ting jeg hadde bedt ham kjoepe for aa gi som pressanger til folk her. Uflaks.

Kina sier at de tibetanske demostrantene har overgitt seg, og paastaar videre at det var de tibetanske demostrantene som brukte vold. Det kinesiske politet var stod kun i bakgrunnen. Samtidig mener de at det er Dalai Lama som staar bak dette paastaatte voldelige opproeret!

Er dette riktig?

Paa oppslagstavler i Dharamsala henger bilder fra Tibet, som viser lemlestede og drepte tibetanere. Kilder fra Tibet sier at det kinesiske politiet har tatt i bruk taaregass og deretter skutt mot tibetanerne. Her i Dharamsala er det en anspent stemning, hvor folk viser sin solidaritet med sine landsmenn i form av sultestreik og demostrasjoner. Det tibetanske flagget vaier fra hustak, biler og motorsykler. Butikkene er stengt, og om kvelden tennes lys for aa minne de drepte.

Fra den kinesiske tv-kannalen i Lhasa vises ingenting fra demostrasjonene. Fra tv-bildene ser alt ut til aa gaa sin vante gang. Men er det ikke litt suspekt at ingen internasjonale media faar lov til aa komme inn i Tibet? Turister i Tibet faar ikke lov til aa gaa ut paa gatene, og maa holde seg paa hotellrommene. Kanskje er kineserne redde for hva som kan bli rapportert ut av Tibet?

Og paa pressekonferanser gjentar Dalai Lama at det hele maa loeses med ikke-voldelige midler, og at OL boer arrangeres i Kina...
"De fortjener det", sier han! Hvordan kan da Kina pastaa at Dalai Lama staar bak voldelige demostrasjoner?

Situasjonen er kompleks, men forhaapentligvis bidrar dette til at ting endres i Tibet. At folk for oeynene opp for hvordan kineserne undertrykker tibetanerne!

paa onsdag fikk jeg et eget rom, 5 minutters gange fra der hvor jeg har bodd til naa. Jeg har enda ikke sovet der da.
- kom tilbake naar kjaeresten din reiser til Norge igjen, sa en av dem jeg bor med.
- kan du ikke sove her i naatt ogsaa, sa en annen da kvelden begynte aa naerme seg leggetid i gaar.

Joda. Det er litt kjedelig (og skummelt) aa bo alene, tror jeg. 2 maaneder i konstant sosialt samvaer med andre har gjort meg til et selskapsdyr, og ikke en eremitt. Men jeg faar se, kanskje det er kan vaere litt godt ogsaa. Det skal iallefall bli godt aa faa Sven paa besok. Reiser til Delhi i kveld, og moeter ham paa flyplassen i morgen. Jippi.  Forresten, saa det litt moerkt ut for Svens india-tur da den indiske ambassaden visste seg fra sin vrange side. Da jeg fikk hoere det, og beklaget meg til en tibetansk venn, dro han meg med i et tempel dagen etter. Med oss hadde vi svart te, som vi offret til det tibetanske orakakelet. Plutselig aapnet det seg en hel ny verden.... snakk om "aa gaa native". Kanskje det var nettopp min boenn til orakelet som gjorde at visumet likevel gaar i orden?!

I dag begynte jeg ogsaa paa buddhistisk filosofi-klasse, samt paa tibetansk spraakkurs. Dessverre ser det ut som det er minst like vanskelig aa laere dette, som med hindi. Mitt forsoek paa aa laere hindi gikk jo, som kjent, veldig daarlig - og endte i fnising paa bakerste benk foer jeg tilslutt snek med ut av klasserommet for godt. Denne gangen skal jeg gjoere et bedre forsok, og vri tungen saa mye jeg klarer for aa faa ut alle de (u)lydene som trengs i det tibetanske spraaket. Kryss fingrene!

10.mars er dagen for tibetansk fredsmarsj. Dette aaret er det 49nde aaret tibetanere lever i eksil, etter Kina innvaderte deres land, med paaskudd om aa "redde" dem fra vestlig kapitalisme.

Det har vaert aar med undertrykkelse baade av tibetansk kultur og religion, og fremdeles er tilstanden daarlig for tibetanere i Tibet. En ung jente jeg kjenner, kom til India for 6 aar siden, for aa sikre fremtiden. Hun er naa 16aar og har ingen familie i India. Rundt nyttaartider kom en pakke fra Nepal, hvor broren hennes bor. I pakken laa blant annet et fotoalbum med bilder fra Tibet.

- oi, se hvor gamle de er blitt, sa hun, og pekte paa bilder av foreldrene sine. Hun klarte ikke holde tilbake taarene, og graatende unnskyldte hun seg for at jeg fikk se henne i denne tilstanden. Jeg la en troeste arm rundt henne, men det hele foeltes saa meningsloest. Hvordan troester man i en slik situasjon?!

Dette aaret skal Kina arrangere OL, og Dalai Lama stoetter dette:

Forhaapentligvis skjer det endringer, som gaar til fordel for tibetanere og alle andre folkegrupper som Kina undertrykker.