Blant tibetanere feirer man ikke bursdag noe saerlig. Litt fordi en del eldre ikke vet naar de er foedt, men ogsaa fordi man, blant tibetanere, regner alder allerede foer man er foedt. Man inkluderer nemlig med de 9 maanedene i magen ogsaa. Derfor kan man ut fra det, si at jeg er 28 aar og ikke 27. Uansett, jeg holder en knapp paa de 27aarene jeg. Og dagen min ble saavisst feiret.

Dagen startet med at jeg fikk et glimt av Dalai Lama i templet. Jeg ble paaspander en lunsj av en oesterrisk familie. Og paa kvelden spiste jeg middag sammen med min 'familie'. Mens de andre hadde kylling og lam spiste jeg min favoritt; palak paneer. Mennene drakk wiskey og oel. Damene drakk vin. Jeg ble overrasket med kake, og kelneren kom med 2 lys. Dermed ble Inger 2 aar feiret! Det ble diskutert om jeg egentlig burde blaase ut lysene. Noen tibetanere gaar i tempel og tenner lys naar de fyller aaret. For langt og godt liv. Og disse lysene skal absolutt ikke blaase ut, da forkorter man jo livet!! Det ble likevel fastslaatt at jeg burde blaase dem ut, og oenske meg noe... Jeg fikk pressanger, et kjempefint smykke og en t-skjorte. Etterhvert ble vi ogsaa litt fulle, og jeg sjanglet i seng, beruset paa daarlig roedvin.... Med andre ord, en fantastisk dag!

Aa snakke med folk,  hoere dem fortelle fra livene sine. Kanskje mer enn å 'jakte' etter folk for å få historier, liker jeg tilfeldige møter og historiene som følger med. 

For noen dager siden var  jeg  paa et sted, som ligger en times kjoeretur fra Dharamsala. Og heller enn aa gaa i  "nok et kloster",  tuslet  jeg gatelangst. Mellom indisk og tibetansk bebyggelse;

Den varme luften slo mot oss da vi gikk trasket gatelangs, så varmt kjentes det ut at jeg måtte spørre om vi kunne ha pause. Kanskje det også hadde noe å gjøre med at jeg hostet konstant, snuen rant fra nesen og jeg slettes ikke var i siget. Uansett, vi satte oss på en benk. Over oss var et tak som hindret at de varme solstrålene traff oss på hodet. Etter en stund kom også en gråhåret inder pesende (se bilde; indisk mann med blaa bakgrunn). At han het Jeremy og var 76 år fikk vi vite litt senere. Først spurte han etter noe. Jeg forstod selvsagt ikke, men de fleste tibetanerne i India snakker hindi. Så også med følget mitt denne dagen. For noen tibetanere, dem som er født i India, er det kanskje hindi de snakker best.

Jeg trodde Jeremy spurte etter penger, og synes hele situasjon var ganske ubehagelig, men det var visst vann han ville ha. Vann fikk han, men det var ikke så kaldt som han ville ha det. Vi hadde bært på vannflasken en god stund, og sola gjorde sitt, slik at vannet slettes ikke var like kaldt som da det ble hentet ut fra kjøleskapet litt tidligere på dagen. Dermed spyttet Jeremy det ut like fort som han drakk det. Han peste, sukke og snakket.

Det var altså Jeremy han het. Født i en tid da engelskmennen regjerte i India. Foreldrene syntes dermed sikkert at det var på sin plass å gi ham et engelsk navn.  Nå hadde han nettopp foelgt barnebarnet til skolen, og pustet dypt. Det var varmt og helsen var kanskje ikke like god lenger. Han tente en bidi, en indisk variasjon av røyk. Sukket. Trakk inn og blåste ut. Igjen og igjen. Han sukket og hostet. Innimellom alle sukkene kunne han fortelle at han hadde fire sønner, hvor to nå  var reist til Delhi for å søke lykke. To av sønnene var igjen hos faren. En kjørte på passasjerer med sin autorickshaw, mens sistemann hadde en liten dagligvare-butikk. Alle var gift.

Han hostet mer.

- Slutter du å røyke, blir det slutt på alt slimet i halsen og hostinga, sa tibetaneren paa hindi.

Jeremy var ikke enig, og noe jeg kan forstå ut fra hans forklaring;

- Bidi renser kroppen min. Den gjør at jeg hoster opp alt slimet i lungene!

 
Han hadde såvisst ikke tenkt å slutte å røyke.Jeg spurte om  jeg kunne ta et bilde av han. Han nikket, naermest smilte. Da jeg tok opp kameraet begynte han aa sukke igjen, naermest som han trodde at visst han sukket hoeyt nok ville sukkingen komme med paa bildet.

Etterpaa tuslet tibetaneren og jeg videre i heten.